Lyrikk og livets lære

I norskklassen har vi om lyrikk.

Det er spennende å møte så mange ulike måter å skrive dikt på. Noen dikt er overtydelige og tilsynelatende enkle, andre forstår vi kanskje ikke før vi har lest dem mange ganger. Da kan det hjelpe å vite mer om virkemidler. Men det må jo også læres!

Lærer som tenker på elevene sine

Jeg lærer masse av å være lærer. Mye kunnskap som er glemt må hentes fram og læres på nytt.
Men det beste jeg lærer ved å være lærer er at det bor så mye skjult inni hver enkelt person jeg møter. Det er noen ganger som et vanskelig dikt. Noen mennesker er riktignok som en åpen bok, heter det. (Og hvilket virkemiddel er det...??!). Men de fleste har en masse skjulte egenskaper, følelser, kunnskap og erfaring som vi ikke kan vite noe om før vi lærer oss kunsten å tolke mennesket. Det er en kunst som det tar hele livet å lære.
Jeg lærer litt hver dag fordi jeg møter så mange spennende og flotte ungdommer på skolen. Hvis jeg hadde jobbet hardt nok med dette temaet, kunne det kanskje blitt et dikt? Om livets lære...

SKOLEBLOGG

 

Lærere nå til dags må forsøke å holde tritt med elevenes digitaliserte verden, og det er ingen liten oppgave for en som ble født lenge før datamaskinenes inntog. Da jeg utdannet meg til lærer - en gang for veldig lenge siden - skrev jeg min første avhandling på et monster av en maskin som jeg fikk låne på et kontor på NTH (nå NTNU) fordi min mann var så heldig å jobbe på et slikt moderne universitet. Men, det skulle gå mange år før jeg motvillig lot meg lære opp til å bruke en PC. Det var skolearbeidet som tvang det fram: Nå skulle til og med elevene få tilgang til et rom med datamaskiner som de skulle få bruke til spesialundervisning eller til prosjektarbeider! Da måtte nødvendigvis læreren vite litt om maskinene og hvordan de skulle brukes. Jeg husker jeg var på et ganske håpløst introduksjonskurs for lærere. Vi skulle lære hva internett var! Det besto blant annet i en mengde informasjon om koding, HTML og andre begreper som jeg aldri har sett nytten av. Jeg ble ikke særlig begeistret for internett etter dette.

 

Læringskurven ble ganske bratt; noen få år senere befant jeg meg i en stilling utenfor skolen. Der ble jeg etter kort tid "superbruker" av stedets programvare og måtte ta ansvar for innstalleringer og oppdateringer. Ja, jeg redigerte til og med en hjemmeside, og var riktig fornøyd med meg selv.

 

Men så kom teologien og tok min tid og mitt engasjement. Jeg ble student igjen, og PC'n ble brukt til å lagre endeløse dokumenter som skulle leses. Og så måtte jeg så klart skrive! Men skrivingen var aldri offentlig - det fikk holde at tekstene skulle leses og vurderes av en professor eller andre som kunne mye mer enn meg. Mens jeg studerte hadde bloggenes verden for lengst gjort sitt inntog, og jeg var igjen kommet i bakleksa. Det er visst umulig å holde tritt med den digitale verdenen og dens tempo. Det kan jo også være fordi jeg liker å ha et gå-sakte-tempo i livet. Jeg forstår ikke hvordan ungdom får tid til å finne seg selv i den digitale verdenen: alt skifter så raskt og det er en stadig kamp om oppmerksomheten - for å bli sett, hørt og likt. Hvor mange venner? Hvor mange liker??

 

Så sitter jeg altså her - og skriver mitt første blogg-innlegg. Jeg innrømmer at det igjen er skolen som har gitt meg et "puff bak". Riktignok har jeg tenkt en stund at jeg skulle etablere en blogg, for en blogg kan leve sitt sakte og stille liv, slik som jeg liker. Tror jeg da. Nå skal elevene og jeg utforske dette litt sammen. Selvsagt vil de løpe fra meg og finne ut alle de fikse løsningene lenge før meg! Men, den som ikke prøver, har tapt. Jeg ser fram til mange friske forsøk, mange spennende boktips fra elever og kanskje noen debatter om temaer som dukker opp underveis. Hermed ønsker jeg elevene og meg selv lykke til med skolebloggen!